Cyberpunk 2077 fikk hard medfart da spillet ble lansert i 2020- Det futuristiske eventyret var på ingen måte ferdig utviklet og slet lenge med voldsomme feil og mangler. Opplevelsen var ikke bare dårlig optimalisert, men hadde en myriade små og store «bugs» som satte kjepper i hjulene for alt som kunne minne om en knirkefri opplevelse.
Det var faktisk så ille at utviklerne i CD Projekt Red brukte to år på å ferdigstille PlayStation 5- og Xbox Series X/S-utgavene, mens det tok tre år fra lansering før den omfattende 2.0-oppdateringen begynte å få ordentlig skikk på spillet.
Nå sitter vi her nesten fem år senere, og brått kjører spillet på den nyeste Nintendo-konsollen. Ikke uten tydelige forbehold, men det kjører. Det hadde vært helt utenkelig inntil nylig.
Ambisiøs verden
Men nå kan faktisk også de som sogner til Nintendo dra på syndig rundreise i fremtidsbyen Night City. Konglomeratene styrer byen med jernhånd, og på gateplan er det vold, sex og dop som gjelder. Vi spiller som V, en fremadstormende jypling som er i ferd med å vikle seg inn i en kabal hvor ingen er til å stole på.
Rent overordnet er mye med andre ord ved det samme, også fem år etter opprinnelig lansering.
Night City er fortsatt et stort og sydende univers; fortellingen lar deg både leke bajas og leve deg inn i en mer seriøs rolle; og det er tonnevis av verktøy og oppgraderinger å leke seg med. Man har alltid noe å styre med, enten man bruker dagene på å hacke, skyte, snike, kjøre eller snakke seg rundt en overflod av dystopiske fremtidsproblemer.
Det er med andre ord ingenting å si på utviklernes ambisjonsnivå og mengden innhold det er i spillet. Desto mer imponerende er det da at Cyberpunk 2077 fungerer så godt som det gjør på Switch 2.
Et stykke svart magi
For selv om dette er en utgivelse med mange åpenbare forbehold, er den grunnleggende opplevelsen overraskende solid. Man kan selvfølgelig spille i både håndholdt- og «docked»-modus, og resultatet vil variere deretter.
Switch 2 tar i bruk NVIDIAs mystiske «Deep Learning Super Sampling»-teknologi, også kjent som DLSS. Dette er en teknikk som lar maskinen oppskalere bildekvaliteten uten at det går nevneverdig på bekostning av ytelsen – noen kaller det svart magi, og ofte snakker resultatene for seg selv.
Det som i dette spillets tilfelle begynner som et bilde helt nede i 540p, kan ende opp på 1080p, og det klarer spillet samtidig som det holder en relativt jevn bildefrekvens.
«Quality» sikter hovedsakelig på 30, mens «Performance» satser på 40 bilder i sekundet.
Slående design
Og store deler av tiden holder Nintendos nyeste faktisk stand for disse målene. Flyten er imidlertid langt ifra perfekt, og man vil merke en del stotring når det skjer mye og man pepres med kuler og lynild.
Enkelt områder rundt omkring i verdenen er også tydelig for hissige på grøten, med for mange partikkeleffekter, for mange sivilister eller for mye kaos. Og gjerne en blanding av alle tre. Et typisk eksempel er Dogtown, et område som ofte trekkes fram som spesielt krevende; også Switch 2 sliter her.
Jevnt over kunne bildekvaliteten med fordel vært bedre, skarpere – særlig når man spiller håndholdt blir det veldig, veldig uklart i perioder. Kantutjevningen er ofte for svak, og spesielt karaktermodellene lider når det skjer mye ellers i omgivelsene.
Spillet er langt ifra pent, men brått oppstår det øyeblikk hvor det yrende bybildet og neonlysene fra skyskraperne jobber sammen for å lage en slående visuell opplevelse.
Dette fungerer ikke fullt så godt i håndholdt modus; der blir det litt for smått og mange av de fine detaljene forsvinner i alt mylderet. Det lyse er for lyst, det mørke for mørkt.
En runde Cyberpunk i lunsjpausen?
Å ta med spillet på farten er i seg selv en interessant tanke, men for meg personlig er ikke dette et spill det frister veldig å sitte på bussen eller ta med på hytta.
Cyberpunk 2077 er et stort og omfattende rollespill, med lange oppdrag og mange sekvenser hvor det fort kan føles unaturlig å skru av midt i handlingen.
Den ekstra maskinvaren betyr også at Switch 2 har markant kortere batterilevetid enn forgjengeren – krevende spill som dette trekker selvfølgelig ekstra mye kraft. Du kan forvente at batteriet begynner så smått å klage etter to timer, før det går tomt når du nærmer deg to og en halv time bak spakene.
Og det hjelper på ingen måte at Night City er et relativt mørkt og dunkelt sted, slik at man må skru opp lysstyrken for å unngå gjenskinn. Da kan man fort gå tom for strøm mye fortere.
Mus uten tastatur
Men Switch 2-utgaven har faktisk et annet ess i ermet: muligheten til å bruke de avtagbare kontrollerne som vaskekte datamus.
Det hører med til historien at joy-con-kontrollere aldri har vært de mest presise av sitt slag, og dette gjelder fortsatt på Switch 2. Sikting og skyting i førsteperson fungerer heller dårlig i dette formatet, og det er her den innebygde sensoren til de nye håndkontrollerne kommer inn i bildet.
Ved å legge spaken over på siden, kan man aktivere «mouse»-modusen og styre spillet deretter. Det fungerer overraskende godt, og gir opplevelsen øyeblikkelig langt mer presisjon.
Den optimale løsningen ville kanskje vært en hybrid variant, hvor man kunne valgt å bruke datamus til skyting og sniking, mens alminnelig styring automatisk ble aktivert idet man satt seg inn i en bil.
Slik er det imidlertid ikke i praksis, og det å bytte mellom de to modusene er ikke den mest sømløse prosessen i verden: Man må innom flere menyer hver gang man ønsker å bytte fram og tilbake, og det er en overgangsfase hvor man fort kan kløne litt ekstra.
Konklusjon
Til tross alle lovord om teknologiske kvantesprang og at enkelte spill kan komme til å kjøre i 4K med 60 bilder i sekundet, er det stadig et gap mellom Nintendo og de skarpeste konkurrentene i PlayStation og Xbox, og det merker man godt i dette tilfellet.
Det er likevel ikke noe i veien for å spille Cyberpunk 2077 på Switch 2 – det er en fullgod versjon som CD Projekt Red tydelig har brukt mye tid på. Dette er et univers hvor bare det å traske gatelangs og ta innover seg byen kan være en unik opplevelse.
Mitt klare forslag er å spille i «Quality»-modus på stor skjerm og med den ene joy-con-kontrolleren som datamus. Spillet egner seg dårlig på farten, vanlig styring mangler en del presisjon, og det er først når man setter konsollen i «docken» at man får det beste fra begge verdener.
Bildefrekvensen i denne modusen er overraskende stabil – stotring til tross – og effektiv bruk av DLSS gjør at bildet heller ikke er å forakte.
Det er en slags bragd at det i det hele tatt lar seg gjøre å spille en velfungerende utgave av Cyberpunk 2077 i dette formatet. Nøyaktig hvem denne utgaven er for, utenom de som kun spiller på Nintendo, er jeg likevel ikke helt sikker på.
